1. Om Kafka
Franz Kafka ble født i Det østerriksk-ungarske riket av jødiske foreldre. Etter første verdenskrig og dermed oppløsning av riket gikk tilhørigheten hans videre til Tsjekkoslovakia. Han kultiverte sin identitet som jøde, mest intensivt i slutten av livet. Sine tre søstre ble drept av nazistene grunnet «forbrytelsen» om å være jøder, sannsynligvis i en tilintetgjørelsesleir. Han studerte jus i Prag og avsluttet studiene med en doktoravhandling. Etter utdanningen jobbet han i forsikringsselskaper. Han betraktet imidlertid forfatterskapet sitt som sin hovedbeskjeftigelse fra tidlig av og jus bare som brødarbeid.
Kafkas verker fremstår som drømmebeskrivelser, der uvirkelige elementer blir inkorporert i det dagligdagse og det absurde forsøkt rasjonalisert. Men bak fasaden av absurditeten kan man skimte fundamentale spørsmål om blant annet skjebnen, Gud, rettferdighet, livet og døden.
Kafka var heldigvis ikke filosof, men en ren forteller. Han formulerte da ikke spørsmålene sine åpent og direkte og serverte overhodet ikke svar. Hva spørsmålene dreier seg om kan leseren bare finne på utsiden av språket, det vil si der den rene fornuften ikke lenger er tilstrekkelig for å forstå.
Foran loven er en kort fortelling som ble først publisert i 1915 og senere integrert i den ufullstendige roman Prosessen. Den er et fremragende eksempel på den såkalte kafkaske stilen, hvor fremtiden er et spørsmålstegn og handlingsrommet er tilnærmet annullert.
Nedenfor følger min oversettelse av fortellingen og deretter noen synspunkter som kan kaste lys dens kjerne.
2. Foran loven (1915)
Foran loven står en dørvakt. Til denne dørvakten kommer en mann fra landet og ber om adgang i loven. Men dørvakten sier at han ikke kan gi ham adgang nå. Mannen tenker og spør så om han vil få tillatelse senere.
– Det er mulig, sier dørvakten, – men ikke nå.
Da døren til loven står åpen som alltid og dørvakten trer til side, bøyer mannen seg for å se inn gjennom døråpningen. Når dørvakten merker det, ler han og sier:
– Hvis det er så tiltrekkende, forsøk å komme inn på tross av mitt forbud. Men merk: jeg er mektig. Og jeg er bare den nederste dørvakten. Fra sal til sal er det dørvakter, en mektigere enn den andre. Ikke engang synet av den tredje kan jeg selv holde ut.
Disse vanskeligheter har ikke mannen fra landet forventet. «Loven skal jo alltid være tilgjengelig for alle», tenker han. Men når han ser dørvakten i sin pelskåpe nøyere, sin store spissnese, det lange, tynne, svarte, tatariske skjegg, beslutter han seg for å vente inntil han får tillatelse til å komme inn.
Dørvakten gir ham en krakk og lar ham sette seg ned ved siden av døren. Der sitter han i dager og år. Han gjør mange forsøk for å få komme inn og utmatter dørvakten med sine bønner.
Dørvakten gjennomfører små forhør med ham, spør ham om hjemstedet hans og om mye annet. Men det er likegyldige spørsmål, slik som store herrer pleier å stille, og til slutt sier han om og om igjen at han ikke kan la ham komme inn ennå.
Mannen, som har utrustet seg med mye for reisen, bruker alt (også det mest verdifulle) for å bestikke dørvakten. Denne tar imot alt, men sier likevel:
– Jeg tar det imot kun for at du ikke skal tro at du har forsømt noe.
I løpet av de lange årene observerer mannen dørvakten nesten uavbrutt. Han glemmer de andre dørvakter, og denne første synes å være det eneste hinder for å komme inn i loven. Han fordømmer den ulykkelige situasjon, i de første årene hensynsløst og høyt; senere, når han blir eldre, brummer han bare. Han blir barnslig og, da han i det årelange studiet av dørvakten er blitt kjent også med loppene i pelskragen hans, ber han til loppene om å hjelpe ham og ombestemme dørvakten. Til slutt blir synet hans svakt og han vet ikke om det virkelig blir mørkere rundt ham eller om øynene bedrar ham. Likevel får han i mørket øye på en glans som uslukkelig trenger ut fra lovens dør. Nå lever han ikke lenge. Før hans død samler alle erfaringer fra hele den tiden seg i ett spørsmål i hodet hans – som han ikke har stilt til dørvakten ennå. Han vinker til ham, fordi han ikke klarer å reise opp den stivne kroppen hans lenger. Dørvakten må bøye seg dypt til ham, da størrelsesforskjellen har forandret seg mye – til ugunst for mannen.
– Hva vil du vite nå?, spør dørvakten. – Du er umettelig.
– Alle streber jo etter loven, sier mannen. Hvorfor er det ikke andre som i løpet av alle disse årene har bedt om å komme inn?
Dørvakten erkjenner at det er slutt med mannen, og for å nå sin svinnende hørsel brøler han:
– Her kunne ingen andre komme inn, fordi denne inngangen var bestemt kun til deg. Nå går jeg og lukker den.
3. Lov og utenforskap
Mannen har ikke bare et ønske om å komme inn i loven, men et uovervinnelig behov. Det er kun slik det lar seg forklare hvorfor han tilbringer dager, måneder og år ved inngangen. Han bruker all sin tid, sine ressurser og krefter for å få adgang. Han er villig til å vente så lenge han lever. For ham troner loven over alle andre såkalte prioriteter – over hjemlandet, familien, egen helse.
Hva er det som gjør loven så uunnværlig, så uimotståelig? Loven er uttrykk for orden og rasjonalitet. Loven er også synonymt med rettferdighet. For en jøde er loven veien for å bli frelst. Loven er imidlertid også ensbetydende med byrde og plikt. Loven setter grenser på vår frihet, og den gjelder uavhengig av godtar eller forkaster den. I kraft av loven kan man bli tvunget til fronten for å skytes mot statens «fiender», eller bli dømt til døden. Loven er kald og ubarmhjertig.
Mannen har likevel behov for å komme inn i loven. Når man tar i betraktning alt det han ofrer, er det nærliggende at han forventer en eller annen gunst. Dørvakten sier uansett at han ikke får tillatelse til å komme inn. Dørvakten fremstår som det eneste hinderet til loven, men inviterer likevel mannen til å komme inn «hvis det er så tiltrekkende». Mannen bestemmer seg imidlertid for å vente utenfor. Med andre ord: det er mannen som sperrer for seg selv (ikke dørvakten), det er frykten som hindrer ham fra å komme inn. Frykt for loven? Hvorfor skulle man frykte nettopp loven, som er garantien for ro, orden og sikkerhet? Kanskje er det ikke frykt han føler, men ærefrykt, bevisstheten av å være ubetydelig i møte med loven. Frykten (eller ærefrykten) er uansett det som holder ham tilbake.
Han bestemmer seg for å leve resten av livet i frykt istedenfor å være fri. Hva som er mest byrdefullt (frykten eller friheten) forblir ubesvart.
Før han dør, ser mannen en mektig glans skinne fra lovens innside; og når han ikke lenger har krefter for å bevege seg, får han formidlet at døren som han ikke hadde turt å gå gjennom var bestemt kun for ham. I mørke, utestengt og uten å ha oppnådd det han hadde ventet på i utallige år, dør han. Men han dør ikke utenfor fordi loven er uoppnåelig, men fordi han hadde besluttet å bli værende utenfor.
Kafkas ønske om at alle sine papirer (det vil si den største delen av sitt verk) skulle brennes etter hans død er så å si en variasjon av mannens fremferd: både mannen og Kafka viste en uendelig energi og innfallsrikdom gjennom mange år og begge valgte til tross for (eller på grunn av) det å forbli utenfor.
Kilder:
– Brod, Max (1974): Über Franz Kafka. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main.
– Kafka, Franz (1983): Sämtliche Erzählungen. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main.
Rettsstedet 